I går sendte jeg min redegjørelse om UDs tilskudd til oppstart av et senter for nordområdelogistikk til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.

Du kan lese redegjørelsen her:
UDs tilskudd til oppstart av et senter for nordområdelogistikk

Alle skal kunne stole på at vi politikere forvalter fellesskapets penger på en ryddig måte og alle skal forvente at vi politikere er oss bevisste på egen habilitet når vi fatter beslutninger og tildeler offentlige midler. Dagbladets dekning av opprettelsen av Senter for nordområdelogistikk kan likevel ikke stå uimotsagt da den etterlater et inntrykk som jeg mener ikke stemmer med virkeligheten. Jeg får anledning til å utdype dette i detalj i min kommunikasjon med Stortingets kontroll og konstitusjonskomité seinere i vår. Jeg vil her opplyse om følgende:

Om opprettelsen: Som Norges Rederiforbund har bekreftet gjentatte ganger, seinest i Dagbladet 24. mars, må senteret ses i sammenheng med en lang rekke satsinger fra Global Maritime Knowledge Hub (GMKH), et bredt anlagt forskningsprosjekt i skipsfartsnæringen som siden 2008 har finansiert over 20 professorater ved universiteter og høyskoler i Norge.

I takt med betydningsfulle internasjonale utviklingstrekk i nord, gikk Rederiforbundet i 2008 inn for å satse på logistikkforhold i nordområdene. Basert på engasjement i næringen ved Tschudi Shipping Company og blant annet Høgskolen i Bodø, BI Shipping og etter hvert aktører som Det Norske Veritas og Statoil, ble det sendt en søknad om støtte fra Barents 2020-midlene i UD til etablering av et senter til utvikling og formidling av ny kunnskap. Søknaden ble innvilget for å bidra til et offentlig-privat samarbeid på et viktig kunnskapsområde i nord, i tråd med erklærte mål i regjeringens nordområdesatsing.

Om pengene: UD har verken bevilget penger til Felix Tschudi eller selskapet Tschudi Shipping Company. Vårt tilsagn i 2008 gjaldt en bevilgning på seks millioner kroner over fem år til opprettelsen av noe helt nytt, et senter med en lang rekke planlagte aktiviteter. Prosjektet er ikke avsluttet, det løper til 2013 og skal da evalueres på vanlig måte. Etter at tilskuddet ble gitt, har ikke UD vært en aktiv deltaker, men har fulgt utviklingen for å påse at tilskuddet er anvendt i samsvar med forutsetningene i tilsagnsbrevet. En lang rekke aktiviteter og initiativ er igangsatt. I 2009 ble virksomheten organisert i form av en stiftelse, som er et eget rettsubjekt og dessuten undergitt særlige kontrollordninger i henhold til norsk lovgivning. Styret for stiftelsen er ansvarlig for stiftelsens drift.

Om habilitet: Jeg har tidligere vist til at søknaden i 2008 ble fremmet av Norges Rederiforbund for å sikre en langsiktig og bærekraftig kunnskapsutvikling, særlig rettet mot samhandlingen mellom Norge og Russland og de øvrige nordområdene. Ut fra nettverksprosjektets formål og innhold, og særlig det uttalte fokus på utvikling av ny kunnskap og bred kunnskapsdeling gjenspeilet i den brede forankring og beskrivelse av prosjektdeltakere, var jeg ikke i tvil om min habilitet til å innvilge den.

For meg handlet dette ikke om mitt forhold til Felix Tschudi, men Utenriksdepartementets samarbeid med den institusjonen som søkte og hvordan prosjektet var beskrevet; som et kunnskapsløft som skulle komme ulike kunnskapsmiljøer i akademia og næringsliv til gode. At Rederiforbundet i sin dialog med næringen hadde fått Tschudi Shipping Company til å bidra med seks millioner kroner over fem år til dette kunnskapsløftet, endret ikke på denne vurderingen. Andre næringslivsaktører og institusjoner ble også oppfordret til å bidra. UDs midler gikk verken til Tschudi eller hans selskap.

Å vurdere sin habilitet er et personlig ansvar og skal alltid gjøres i forhold til en konkret sak. Jeg tar ansvar for min beslutning i 2008 om at jeg ikke var inhabil da UD besluttet å støtte søknaden fra Norges Rederiforbund. På dette grunnlaget har jeg ikke vurdert å be Justisdepartementets lovavdeling gjøre en slik vurdering i dag, fire år seinere.

Jeg har aldri lagt skjul på mitt kjennskap og vennskap med Felix Tschudi. I mitt første tilsvar til Dagbladet sa jeg at vi var «gamle bekjente og en del av en bredere vennskapskrets». På dette grunnlaget har jeg gjort det klart at dersom det skulle komme en sak på mitt bord som kan innebære særlig fordel for ham, så er det naturlig at jeg vurderer min habilitet.

(Innlegg i Dagbladet 28. mars)

Så er FN-uka ved veis ende for meg, sitter på JFK-flyplassen og venter på flyet til London, et par timers vent og så til Oslo. Som ventet har det gått i ett, siste post var den tradisjonelle trans-atlantiske middagen som Hillary Clinton inviterer til, kolleger fra begge sider av Atlanterhavet til diskusjon om mange tema, Libya, NATO, forholdet til Russland.

Mens vi sitter her og venter kjenner vi at det har vært en uke med trykk, tett program i en by full av utrolig mye støy, i allefall i de bydelene vi traver opp og ned, mellom møter i FN og på hoteller i nærheten. New York har også sine fredeligere hjørner, men jeg har ikke vært innom dem. Akkurat nå lengter jeg til skogen!

Tar tid å fordøye inntrykkene: palestinernes sak kom til å bli det dominerende tema, som satt sitt preg på mange andre saker. Det er ofte slik at en sak setter stemningen for andre, her var det spenning på mange plan; president Abbas valg om å gå til Sikkerhetsrådet med søknad om FN medlemskap, spenningen innen hans egen leir, spenningen blant arabiske land, det israelske diplomatiet for å svekke palestinernes sak, spenning internt i EU som strever med å opptre samlet, spenningen rundt USAs svekkede posisjon og innflytelse.

Jeg har fulgt dette tett, fra giverlandsmøtet sist søndag som ble en positiv opplevelse, til løpende konsultasjoner med president Abbas og hans stab og med israelere, europeere og amerikanere, og kolleger fra den arabiske verden. De sistnevnte er preget av å stå midt oppe i sine egne omveltninger, midt i historien som ikke er skrevet ferdig.

Fredag taler Abbas. Denne uka vil ikke resultere i forhandlinger, ei heller i noen FN resolusjon om den palestinske staten. Kanskje er vi vet et veiskille. Det er ikke mulig i lengden å tviholde på status quo. Men det finnes en vei. I fredagens utgave av International Herald Tribune skriver tidligere statsminister i Israel, Olmert, om en visjon for fred som er noe ganske annet enn hva dagens israelske regjering åpner for. Vi får streve videre. Ideen med politikk må jo være å ikke gi opp håpet.

Det er nesten en klisjė å si at verdens maktforhold er i endring, men du ser det knapt tydeligere enn gjennom en uke som denne, hvilke ledere som opplever at de har medvind og opptur, til de som opplever det motsatte, at trender snur, du kan nesten se det på ganglaget der den ene og den andre statslederen eller ministeren passerer opp og ned korridorer med sine følger, noen ledere med titalls vakter og medarbeidere i kortesjen, til oss som hjelpes frem i FN-jungelen av den norske FN-delegasjonens utholdende og hjelpsomme medarbeidere som står på til de små timer. Til å bli glad og stolt over for en minister.

Nå gleder jeg meg til norsk helg. Mange inntrykk å fordøye. Timer til å sove. Familie, normalt liv for en stund.

Kom gjerne med kommentarer på Facebook

Giverlandsmøtet søndag og frokosten i går med den palestinske statsministeren og utenriksministre fra gulfstatene og araberlandene fikk et etterspill, av det uvanlige slaget – positivt!

Midt oppe i fremgangen med å bygge bærekraftige institusjoner, her har palestinerne fått høre at de er over nivået som kreves av en moderne stat, så har det vært kritiske mangler i finansieringen av offentlige tjenester, fordi givere ikke har stilt opp med de beløp de har lovet. Statsminister Fayad har redusert behovet for bistand betydelig og kuttet sine underskudd, likevel har det vært en kritisk mangel som har ført til at han knapt kan betale lønninger til offentlige ansatte.

Jeg er glad det gikk bra på gårsdagens AHLC møte. Det blir mye strid rundt Israel Palestina spørsmålet denne uka, men denne første runden om palestinernes økonomi og institusjoner holdt seg til saken. Jeg er stolt av det norske teamet som gjør det mulig, diplomater med lang erfaring og grundige kunnskaper om saker og prosesser legger til rette og spillet ballen til meg som leder møtene og møter lederne. Godord til Norge fra mange.

Lange presserunder, til BBC studio, litt mat og så natten.

Nå tidlig morgen i New York, luksus å “sove lenge” etter norsk døgnklokke. Klar for et av høydepunktene, løpeturen rundt vannreservoiret i Central Park, New Yorks Sognsvann, mens sola kommer opp over Manhatten. Til å leve lenge på.

Dagens reise til New York begynte vel egentlig i natt, opp 0415 for å nå første fly, til København for det tidligste morgenflyet over Atlanterhavet.

På programmet står giverlandsmøte for palestinerne, som jeg skal lede fra kl 1700 NY tid. Flyturen er god for forberedelse, en stor mappe skal leses, innlegget mitt skal ferdigstilles. For første gang reiser jeg helt elektronisk, 200 dokumentsider. Jobbe og ikke minst, sove! Det blir møter til henimot midnatt i New York, det vil si hele natten med min døgnrytme.

Varm søndagsettermiddag i New York, folkeliv i gatene, får alltid energi av å komme hit, selv på en ettermiddag med jetlag. Dette er 7 gang jeg kommer til FNs generalforsamling. Alltid spenning knyttet til disse dagene, politikk mellom land på sitt beste og verste, et tett ukeprogram venter.

Møter min første klasses stab på hotellet, de som har jobbet her noen dager allerede. Dette er av de møtene der det meste ligger i forberedelsene, jeg startet i Ramallah og Jerusalem for tre uker siden og de har fulgt opp regionen rundt og til sist her i USA. Nå er det meste klart, inklusive min egen oppsummering som vi har forankret i alle leire.

Dag 8: Beograd og Zagreb. 20.april 2011
Siste strekk av en drøy ukes reise, vi har tatt av fra Zagreb og flyr nordover fra Europas urolige hjørne mot norsk påskehelg. Jeg avslutter med et intervju med kroatisk TV som vil ha kommentarer til at Norge i følge en måling er blant verdens lykkeligste land. Hva skal man si til sånt? Etter denne reisen tenker jeg at han vel så gjerne kunne kalt oss verdens heldigste.

De siste dagene har jeg møtt ledere i fem land som brukte all tilgjengelig tid til å snakke om seg selv, ledere som opplevde at det haster, noen av dem at det brenner. Det er en spesiell opplevelse å representere Norge på Balkan; alle har et forhold til oss. Vi har spilt en rolle i mange av disse landene, norske diplomater har satt spor, norske bistandspenger er i stor grad brukt strategisk og med gode resultater. Og mange av de europeiske landene visker ut sin profil og går nå under navnet EU, mens vi holder frem under norsk varemerke og syns så det holder.

Dag 7: Pristhina, Skopje og Beograd. 19.april 2011

I dag har jeg sett etterdønninger fra Berlinmurens fall, stater som enda kaver med å finne sin plass og stabilitet etter at en verdensorden brøt sammen, stater og folk som ikke fant sin plass, fordi noen hindret dem, fordi de hindret seg selv eller fordi tilfeldighetene ikke var på deres side. Jeg har reist gjennom deler av det tidligere Jugoslavia, deler av Titos gamle rike, og et strekk av reisen har jeg til og med gjennomført i Titos gamle bil! – som det makedonske vertskapet frakter gjester i inn og ut av hovedstaden Skopje.

Kosovo: Den nye staten i Europa, født etter oppstand fra den albanske minoriteten, år med geriljakrig, lovløshet, kamp for selvstendighet og rettigheter, en århundrelang historie som nådde slutten da Milosovic gikk til etniske rensking, vi fikk NATOs bombing, serbisk tilbaketrekking, Milosovic fall, men fortsatte spenninger Serbia- Kosovo – FN styre inntil en fremtid i Serbia ble utelukket og Kosovo erklærte seg som stat i februar 2008.