0800: Hentet hjemme – kjører min gamle mopedrute fra de siste 70-årene –skoleveien til Berg Videregående skole der jeg gikk fra 1976 til 1979: langs Ringveien til Ullevål stadion, over trikkelinjen, langs banen og opp John Collets allé og til skolen– kan den nesten i blinde, mye har forandret seg rundt, men veien er den samme.

Valgdagen 2005 møtte jeg min gamle samfunnsfagslærer Leif Barlaug til intervju i skolegården på Berg; et skolemagasin ville forene elev og lærer, jeg valgte samfunnsfagslæreren, høyt verdsatt av elevene den gang – og still going strong. Barlaug spurte om jeg vil komme og snakke om jobben i Røde Kors, det sa jeg ja til, men så endret livet seg i oktober, jeg ble utenriksminister og så tok det over fire år før invitasjonen kom på ny.

To tredjeklasser på rekke og rad, 45 minutters innledning om norsk utenrikspolitikk, hva er Norges utenrikspolitiske identitet i en verden i rask forandring, hvordan påvirker den økonomiske krisen internasjonal politikk og hva bør Norge legge vekt på når vi velger i utenrikspolitikken? Så en halv time med diskusjon. Jeg liker dette, møte med elever i videregående og studenter ved universiteter og høyskoler; måten de lytter på og måten de spør – gode spørsmål, krevende så det holder.

Tiden løper nesten fra oss. Det er torsdag og fast praksis er møte med Hans Majestet Kongen, normalt klokken 1000, men i dag kl 0930 – en snau times gjennomgang av den internasjonale situasjonen. Det refereres ikke fra disse møtene. Jeg setter pris på dem, Kongen er en trenet lytter med en egen evne til å stille treffende spørsmål.

Derfra går turen til rett bak Slottet – igjen til Parkveien 45 og møte med mine nærmeste Afrika-medarbeidere på et møterom i første etasje, vi tar en siste forberedelse til møte med Etiopias utenriksminister. Da jeg kom til UD i 2005 ble jeg slått av den kompetansen vi hadde opparbeidet i noen nøkkelregioner, blant dem på Afrikas Horn. Kunnskapen følger i sporene fra et langt folkelig engasjement og aktiv deltakelse av humanitære og frivillige organisasjoner. Her er lange linjer tilbake til misjonærtiden og tidlige bistandsår.

Erfaringene er omsatt i politisk virksomhet der Norge har en ganske unik rolle i mange sammenhenger. Ikke som de afrikanske nabolandene til den ene eller andre konflikten, ikke som stormakter fra nær og fjern som driver fremme av egen sak og egne interesser på andre lands territorium, men i en ganske særegen rolle som et land uten skjulte agendaer men med et mulig potensial til å gjøre en forskjell. Hilde Frafjord Johnsen viste det da hun og Norge bidro til at det ble en historisk fredsavtale mellom Nord og Sør i Sudan i 2005. VI har jobbet for å støtte partene i å følge opp den avtalen, men nå – våren 2010 – står mye på spill; vil partene i nord og sør stå ved forpliktelsene i fredsavtalen? Går det mot folkeavstemning i sør og løsrivelse fra nord? Hva blir konsekvensene?

Jeg får en siste orientering av våre folk som akkurat har reist i regionen og innhentet ferske inntrykk. Så går vi en trapp opp og møter utenriksminister Mesfin – en veteran i etiopisk politikk og en erfaren aktør i forhold til mange av de regionale konfliktene på Afrikas Horn. Jeg har møtte ham noen ganger, for tre år siden ble det en liten krise mellom Etiopia og Norge, de krevde at vi reduserte bemanningen ved ambassaden vår under anklage at vi blandet oss utidig inn i etiopisk indre anliggende. Jeg var i tvil om hvordan vi skulle reagere på det vi mente var helt uakseptable påstander, svare med samme mynt? Kutte samarbeidet?

Vi valgte en annen vei, gikk tett på dem og brukte grundig tid til gjennomgang av en lang og ofte følelsesladet norsk-etiopisk historie. Vi klaret luften og etter noen måneder var vi tilbake på sporet. Det preger denne samtalen som er god og rett på sak; ønske om tettere bilateralt samarbeid, også på næringslivsområdet – Etiopias økonomi vokser med 5-7% i året og norsk støtte til å utvikle og styrke det etiopiske demokratiet. Til sommeren skal det avholdes valg. I 2005 ble det opptøyer etter valget. Verden følger valget med interesse. For noen måneder siden var Etiopia gjenstand for en detaljert gjennomgang i FNs menneskerettighetsråd, slik Norge var i desember 2009. Etiopia hadde gjort et grundig forarbeid og fikk ærlige tilbakemeldinger. Det gjøres fremskritt, men det er ennå en vei å gå.

Så tar jeg opp et klart norsk ønske om å få til en returavtale av etiopiere som har fått avlag på asylsøknad. Det beste er å få til frivillig retur. Men skal det fungere må det finnes en siste mulighet for tvungen retur. Ministeren lytter og noterer seg saken, vi blir enige om oppfølging.

Så er resten av samtalen fylt av vurderinger rundt situasjonen i Sudan. Etiopia og Sudan har blant Afrikas lengste felles landegrenser. Ryker det til ny uro og borgerkrig i Sudan berøres hele regionen – Etiopia og de andre 8 naboene berøres i første rekke, men konsekvensene blir omfattende. Derfor må Sudans fremtid stå høyt på den internasjonale dagsorden i tiden som kommer. Først og fremst må afrikanerne sitte i førersetet for å bidra til en løsning på de interne stridighetene. Men vi andre må også bidra.

Samtalen med Mesfin følger opp den jeg hadde nettopp her i Parkveien med Sør Afrikas tidligere president Mbeki for noen uker siden. Mbeki er utsending for den afrikanske union (AU) med ansvar for å følge opp Sudan – i utgangspunktet med fokus på Darfur, men også på forholdet mellom nord og sør. Vi skal jobbe tett med AU. Troikaen Norge, Storbritannia og USA har etter fredsavtalen fra 2004 ansvar for å støtte oppfølgingen av avtalens bokstav. Miliband, Clinton og jeg kom sammen med en sterk oppfordring til partene for få dager siden, Mesfin oppfordrer oss til å holdet trykket oppe. Det vil vi, og jeg ser for meg en tur til regionen før sommeren – om vi finner tid.

Tilbake til UD, rekker en hårklipp på veien, så en ettermiddag med interne møter – forberede besøk til Litauen om en drøy uke, mer Midtøsten-forberedelse og lesing – pluss tid til å skrive disse linjene.

I kveld skiftes fokus til å forberede det tredje utenriksministerbesøket til Oslo denne uken – denne gang fra Polen – Radek Sikorski. Det har jeg sett frem til. Knapt noe land har kommet oss nærmere de siste årene; vi er allierte i NATO, partnere i EØS og for alle som var i Holmenkollen under hopprennet kan merke nærværet av polakker i hovedstaden; det varstørre jubel for Adam Malysz enn for Anders Jacobsen; uten polske kvinner og menn i det norske arbeidsmarkedet hadde vel økonomien nesten stoppet opp. Vi har mye å snakke om, to uker før NATOs utenriksministermøte i Tallin – et besøk fra Polen er omtrent som et besøk fra et nordisk naboland.

• Send meg gjerne innspill og kommentarer på Facebook