Kaffe i morgensol ved frokostbordet. Etter planen skulle jeg vært på vei til flyplassen og reise til Krakow med HM Kongen for å delta i polsk statsbegravelse. Asken i luften stoppet den turen. I stedet ble avis og stille rom.

Neste uke blir ikke som planlagt. Besøk til Litauen mandag avlyst, konferanse om væpnet vold og fattigdom tirsdag og onsdag i Oslo også avlyst. Det første prøver vi å ta på telelink, konferansens budskap prøver vi å gjenskape på et møte i Geneve 12. Mai. ”Det kan vare i uker eller år”, sier Avinor sjefen til Aftenposten i dag. Det blir vel mye av og på fremover da, tenker jeg, og lurer på hvordan det blir med NATOs utenriksministermøte i Estland på torsdag og fredag, og hva med statsbesøket fra Russland 26-27. april? mens jeg også tenker på alle de som har planlagt små og store arrangementer og nå må avlyse.

Så tenker jeg det litt befriende i at kilden til denne utfordringen ikke er politisk, dette kan ikke vi, regjeringer og parlamenter gjøre noe med. Vårt ansvar ligger nå i tilpasningen; oppfølgingen, håndteringen av konsekvensene. De spenner over et bredt felt; fra helseutfordringer når ambulansehelikoptrene ikke kan fly til alt det praktiske som følger av at et samfunn så avhengig av flyenes rutetider må sale om. Å møte akkurat den utfordringen ligger ikke på én statsråd, en leder, en etat alene; den treffer nesten alle.

Og da gikk tankene fra Valebrokks Tanker på en søndag i Aftenposten, om skoler for lederskap, til en artikkel jeg klippet ut fra en britisk avis for noen uker siden. Også den handlet om lederskap og tok utgangspunkt i Barack Obamas løfter om endring og hans klare budskap gjennom valgkampen om at det ikke er løsninger på vår tids utfordringer det står om – vi kjenner ganske godt hva som bør være løsningen – men mangel på lederskap. Nå erfarer Obama hvor vanskelig det er å få til forandring som gjør en forskjell, nettopp fordi lederskapet er så krevende der han må streve seg frem i den amerikanske maktkampens korridorer.

Artikkelen viste til en studie fra Harvard om behovet for å løfte høyere utdanning ett steg videre slik at ledere kan håndtere problemer som er forankret i flere ulike sakfelt og flere sektorer av samfunnet, nettopp fordi de aller fleste utfordringer har sine utspring fra flere samfunnssektorer og samfunnsforhold. Det mangler ikke på analyser om hva som bør gjøres, men når det kommer til å løse virkelig store utfordringer så vet vi mere om hva enn hvordan og hvem. Ledere blir gode på sine felter, men de blir ukomfortable når de må ut av egen hjemmebane og tvinges til å se sammenhenger, når de erfarer at ”ting som skal forandres vil ikke bli forandret av deg!”

Harvard prøver seg på å utvikle et nytt program kalt Advanced Leadership Initiative (ALI) som handler om tett samarbeid mellom de ulike fakultetene ved universitetet; skolene for business, statsvitenskap, jus, utdanning og helse går sammen om et årsprogram for ledere med erfaring fra ulike sektorer. Ved kursets utgang får hver leder tildelt et stort sammensatt problem og bedt om å se etter løsninger de neppe ville ha funnet frem til i deres tidligere roller.

Høres spennende ut tenker jeg, skulle gjerne hatt et år til å følge det kurset. I mellomtiden får vi la oss inspirere. Tenke på det komplekse samfunnet, hvordan en utfordring i en sektor transporteres til å bli et problem og en kostnad i en annen, og hvordan vi mangler evne eller svikter i å se disse sammenhengene. Det er stort trykk på mere penger til sykehusene, budsjetter som vokser og vokser, men alt for lite fokus på hvor omkring i samfunnet problemene oppstår, og politikkens svake evne til å bidra til effektiv forebygging. Det er stort trykk på å åpne en veistubb eller en ny togstasjon over bakken, men vi har en kultur med sterkt svekket evne til å tenke og betale for vedlikehold under bakken og i ledningsnettet over bakken. Vi har overbevisende kunnskap om hva alkohol forårsaker av helseskader, kriminalitet og menneskelige lidelser, samtidig dyrkes alkoholkulturens idealer som når vi stilltiende må godta å gå kanossagang gjennom såkalt taxfrie tilbud ved alle de moderne skyss-stasjonene.

Vi har dokumentert kunnskap om hvordan forskjeller i helse er grobunn for store sosiale forskjeller videre i livet, men samtidig har vi famlende evne til å ta fatt i utspringet, der forskjellene oppstår. Det samme for feltet integrering som spenner over nær sagt alle sektorer av samfunnet. Og selvsagt klima; kunnskapen om alle de små og store sammenhengene i det samfunnstema som virkelig er globalt, og samtidig strevet med å få de lokale, regionale og nasjonale tiltakene til å henge sammen. Osv, osv.

Utfordringer nok til alle, også til politikken, også til regjeringen, der vi sitter, 19 medlemmer fra tre partier bak hvert vårt departementsskilt ved regjeringsmøter og budsjettkonferanser. Ikke minst her, i dette rommet er utfordringen og oppgaven å tenke sammenhenger. Det er krevende fordi samfunnet der ute er så sammensatt med krefter som virker på kryss og tvers av alle sektorer, og det er krevende fordi byråkratiske tradisjoner, viktige og nødvendige som de er, legger så sterke føringer på å tenke sektor for sektor.

Men ikke desto mindre viktig, og – tenker jeg på denne søndagsmorgenen, det er viktig at fokus på sammenhengene oppstår tidlig, før de kommer i notat til beslutning i en regjering eller i melding fra regjering til storting. Søken etter sammenhengene må starte mye før, i samfunnsdebatten som legger føringer på det som skaper politikk, slik at vi kan bryte forbannelsen om at ”ting som skal forandres vil ikke bli forandret av deg” – til at ting som skal forandres kan forandres av oss!

Kanskje kan et roligere reiseprogram gi oss mere tid til å tenke på slikt. Nå skal jeg ut i sola. På tampen råder jeg til å lese en annen meget tankevekkende artikkel i dagens Aftenposten – Liv Duesends intervju med Hubert L. Dreyfus om Kunsten å yte sitt beste på s. 14 i Kulturdelen.

God søndag!