Askeskyen letter og Gardermoen er åpen – det er torsdag morgen – jeg tar av med medarbeidere mot Tallinn og utenriksministermøte i NATO. Underveis får vi høre at Gøteborg flyplass stenger, og at Helsingfors flyplass følger etter.
Jeg skal etter planen returnere samme kveld – for å jobbe med forberedelser til det russiske statsbesøket mandag og tirsdag. Ambassaden i Tallinn planlegger mulige kjøreruter om luftrommet skulle stenge. Men det skjer ikke. Nå sitter jeg i flyet, klokken nærmer seg 2300, en lang møtedag er over, vi når Gardermoen før midnatt.

Jeg har deltatt på utenriksministermøter i NATO i snart fem år. Denne dagen er en av de mest interessante. I dag har vi diskutert, ja, NATO. Vi har snakket om arbeidet med et nytt strategisk konsept som skal vedtas på toppmøte i Lisboa til høsten. Hva er NATOs oppdrag? Hvilke utfordringer møter vi? Hvilke trusler? Hvordan møter vi dem? Hva har hendt siden 1999 da det forrige konseptet ble vedtatt?

Mye er skjedd; det er kommet til mange nye medlemmer, tettere samarbeid med partnere som bl.a. Russland, for første gang i alliansens historie er artikkel 5 (den som sier at et angrep på en skal anses som et angrep på alle) blitt aktivert – da USA ble rammet 11. september. Vi i har fått engasjementet i Afghanistan. Vi møter nye trusler, fra spredning av masseødeleggelsesvåpen, vold fra ikke statlige grupper, terror, men også sikkerhetstrusler som følge av klimaendringer og migrasjon eller trusler mot energiforsyninger.

NATOs være eller ikke være er at alliansen oppfattes som nødvendig, som et svar på noen uløste oppgaver – som relevant, og at alliansen fungerer slik at de 28 medlemmene får økt sikkerhet gjennom medlemskapet. Ikke minst må folk i medlemslandene må oppfatte det slik. Det var ganske enkelt under den kalde krigen. Det er mer søken nå.

For Norge har det vært viktig å slå fast at vi skal løse vår oppgave i Afghanistan og at dette har prioritet. Vi har lært og erfart at terror planlagt nettopp der kunne ramme New York, London og Madrid. Men NATO må først og fremst ha relevans for forsvaret av medlemslandenes territorium. Debatten i dag handlet om hvordan det nye strategiske konseptet kan tydeliggjøre den nytten – og fastslå hva det krever av medlemslandene å utruste organisasjonen til å spille en rolle i sin tid.

Det blir en god runde rundt bordet. Alle 28 holder innlegg. Jeg forsøker å snakke uten manus, bruker noen forberedte punkter og tilpasser innlegget til tonen i møtet. Inntrykket er at færre lytter når innlegg leses opp.
Min estiske kollega forteller at det er 92% oppslutning om NATO-medlemskapet i Estland. Prosenten er nok høyere vi Norge enn i mange andre land, men neppe så høy. Vi har NATO-medlemskapet som en bærebjelke i vår sikkerhetspolitikk. Vi må fokusere mer på å forklare hvorfor. Det var enklere å forklare under den kalde krigen da øst sto mot vest. Men fortsatt svært sterke argumenter for hvorfor denne militær-politiske alliansen har nytte, relevans og betydning for vår sikkerhet.

På ettermiddagen er tema for møtesesjonen Bosnia Herzegovina som ønsker medlemskap, men som henger langt etter de andre landene på Balkan som enten er medlemmer eller i prosess for å bli det. Landet ikke ble gitt adgang til handlingsplan for medlemskap (Membership Action Plan, MAP) da vi møttes i desember. Alle er enige om at dette konfliktfylte landet må gjennomføre reformer for å komme videre. Diskusjonen handler om de har vist tilstrekkelig reformvilje til å innvilges MAP.

Norge mener ja. Vi mener det er gjort en innsats for å reformere forsvarssektoren. De er ikke i mål, men vi kan lettere bistå videre reformer om de kommer i gang med MAP. MAP er ikke medlemskap, men et skritt på veien. Alle naboene på Balkan er sterkt for. Norges ambassade i Sarajevo er kontaktambassade for NATO. Norges Ambassadør Braathu har jobbet iherdig for å støtte reformprosessen. Jeg har jobbet tett med min tyrkiske kollega – og alle kollegaene på Balkan – for å få til MAP på dette møtet. Hillary Clinton og USA inntok samme holdning i forrige uke. Det er stort flertall for å komme med invitasjonen nå. Men vi blir ikke enige. Et par land holder igjen, de mener at det ikke er gjort nok. Generalsekretær Fogh Rasmussen ber om at en gruppe medarbeidere prøver å finne en løsning før vi møtes til middagsmøte. For slik er NATO. Vi er ikke enige før alle er enige.

Vi reiser til operaen i Tallinn – for et musikkinnslag til ære for de tilreisende, det moderne Estland viser frem kultur og gjestfrihet.

Så er det middag – eller snarere, møte med mat. Tema er atomvåpennedrustning. Sammen med Belgia, Nederland, Luxembourg og Tyskland har Norge bedt om at dette kommer på dagsorden. Det ble positivt mottatt. Det er egentlig historisk, at dette er eget tema på utenriksministrenes dagsorden. Det skulle bare mangle.

Etter et tapt tiår for atomnedrustning er det nå bevegelse. Valget av Obama markerte skillet. Nå er det nytt driv, nye initiativ. NATO må spille sin rolle. Det er ulike syn i alliansen. Mange av de nye medlemmene fra øst vil holde fast ved det som finnes av kapasitet til avskrekking. Noen av de landene som har atomvåpen på sin jord vil komme i gang med å bli kvitt dem. Alle er enige om at vi også her må jobbe oss frem til enighet. Det er NATOs styrke, selv om veien noen ganger er lang.

Så lenge det er kjernevåpen i verden vil NATO ha kjernevåpen. Det er en gjengs holdning. Men nå er det klima for å ta skritt i retning av en verden uten atomvåpen. NATOs nye strategiske konsept må bidra til å gjøre oss mindre avhengige av atomvåpen. Vi må gi bidrag til at det kuttes dypere i de strategiske rakettene.

Under denne middagen får polakken Sikorski og jeg anledning til å utdype det polsk norske initiativet for å komme i gang med nedbygging av antall taktiske atomvåpen. Initiativet blir godt mottatt, jeg tror det kan bidra til å samle landene. Det trengs mer åpenhet, USA har rundt 200, Russland kanskje 3000 på denne siden av Uralfjellene. En prosess i retning nedrustning må komme også her.

Poenget med en slik diskusjon er signalene. Generalsekretæren og hans stab noterer, NATO-ambassadørene noterer, det legges føringer for kommende planer og vedtak. I sum en god runde.

Så, etter endt måltid, er det tilbake til MAP for Bosnia Herzegovina. Tekstforslag for vedtak kommer på bordet. Fortsatt ikke enighet. Det blir en intens runde med argumentasjon og forslag til tekst som kan løse opp i uenigheten. Jeg er godt forberedt og deltar som best jeg kan. Det nærmer seg, vi får inn formuleringer som kan samle støtte, og til sist banker generalsekretæren igjennom en tekst, ser ut over salen og sier at dette må passere.

Men han kan ikke slå klubben i bordet før alle har samtykket. Det skjer. Bosnia får sin MAP status, men for at programmet skal komme i gang må landet sluttføre reformene på forsvarssiden.

Det er over, vi hilser og sier ha det, haster i bilene og drar til flyplassen – på vingene og på vei hjem, i seng ikke for lenge over midnatt håper jeg. I morgen skal det handle om Russland og det kommende statsbesøket. Tror vi er i rute. Men ikke noe er i mål før alt er i mål. Heller ikke her.