Dag 1: Bryssel. Onsdag 13 april

Vekkeklokke på 0500, dusj, brødskive, pakker meg stille ut i mørke natten, regn og tåke. To par ski ved utgangsdøren minner meg om fine vinterturer, neppe bruk for dem mer i år.

Hentes av regjeringsbil, reiser med stabsjef Kjersti Andersen, roligheten selv, hun holder orden på meg og ukeprogrammet. Fly i rute ved avgang Gardermoen og ankomst Bryssel, hentes av ambassadør Oda Sletnes og kjøres til den norske EU delegasjonen, Norway House, som står der i all sin illustrasjon på Norge og EU som Kommisjonens aller nærmeste nabo. Dagen er i gang.

Bryssel dagen skal ikke handle om Norge og EU, i dag skal det handle om Midtøsten og det halvårlige møtet i giverlandsgruppen for de palestinske selvstyremyndighetene. Norge leder møtene i denne gruppen, det har vi gjort siden midt på 90-tallet. Gruppen er et ektefødt barn av Oslo avtalen mellom Israel og palestinerne, møtet jeg skal lede i dag er omtrent det 30. i rekken. Mandatet er å støtte utvikling av palestinske institusjoner.

Da jeg ble utentiksminister lå funksjonen nede etter turbulente Arafat-år, og bedre ble det ikke etter at Hamas vant valgene i 2006. Men fra 2007 har dette organet, forkortet til AHLC, spilt en stadig viktigere rolle. Dette er en av de eneste sammenhengene der Israel og palestinske myndigheter regelmessig møtes, her stiller også EU, USA, FN og et titalls ledende giverland og naboer i regionen – og fremdriften vurdes løpende av Verdensbanken og IMF. Vi ledere møtene og koordinerer forbereelser og oppfølging.

Den palestinske statsministeren, Salam Fayad, har nedlagt et banebrytende arbeid i å rydde opp i palestinsk styre og stell. Nå melder resultatene seg. Vi har jobbet nært siden vi møtte hverandre en november kveld i Jerusalem i 2005. Siden den gang er han blant de jeg snakker oftest med.

Siden 2009 har AHLC og jeg jobbet i tospann med Fayad for å støtte opp om veien mot et mål; institusjoner i de palestinske områdene gode nok til å drive en moderne stat. Et minus rundt Gaza der Hamas har kontrollen. Fayads budsjett betaler til nøkkeloppgaver i Gaza, men det er Vestbredden som er testen. Vi har gjort fremskritt. Da vi møttes i FN i New York i september i fjor konkluderte AHLC med at palestinerne var rede til å drive moderne stats institusjoner i nær fremtid. Nå konkluderer vi skarpere: selvstyremyndighetene har oppfylt de viktigste kravene til å drive slike institusjoner, ja Verdensbanken sier at Fayads regjering gjør det like godt, eller bedre enn mange mellominntektsland.

Som Utenriksminister jobber jeg i mange slags team, i løpet av en dag og en uke jobber jeg med de forskjellige faggruppene i UD, alt avhengig av oppgavene, fra sak til sak gjennom en dag, gjennom en uke. Ny sak, nye medarbeidere som kommer inn, med bakgrunn, råd, innspill. Hver faggruppe har sin egen atmosfære, historie og stemning, jeg prøver å ta den inn og kople opp. Nå har jeg jobbet med og i UD i snart seks år, bare noen få er i de samme jobbene som da vi möttes høsten 2005. Slik er det når nye poster skal fylles år for år.

På Norway House møter jeg Midtøsten teamet, vi rekker en times orientering, vann, kaffe og frukt. På en måte er dette rutine, samtidig er det alltid nye vinklinger. Dette er en virkelig kjernetropp, fra UD, ambasssden i Tel Aviv og representasjonskontoret i Ramallah. Veldig dyktige medarbeidere, jeg merker at de har respekt i møte med nøkkelaktørene i denne betente regionen. Her har Norge en kompetanse som gir håndfaste bidrag, som viser et kompetent norsk ansikt og som gir oss uvurderlige kontakter.

Kolleger til å bli glad i. Ved denne AHLC runden markerer vi at dette er kollega Signe Gilens siste AHLC møte på en god stund. Til sommeren reiser Signe til ambassaden i India, slik er livet som diplomat. Signe er et vandrende leksikon, har jobbet i regionen, har forberedt mange, mange møter og forhandlinger, hun er kunnskapsrik, alltid på plass med gode råd. De andre delegasjonene plukker opp at hun skal videre, hun höster velfortjent anerkjennelse. Jeg er stolt på vegne av Norge og UD.

Vi spasserer over gaten til EU bygningene, sitter ned en halv time med Höyreptesentanten for utenrikspolitikk, briten Catherine Ashton. Hun har en nesten umulig jobb, hun skal bygge opp den nye utenrikstjenesten i EU, hun skal løpende samle de 27 rundt fellesposisjoner, og så fronte dem utad. Kritikk fra mange kanter, men jeg synes det står respekt av innsatsen hennes.

Vi har fått god kontakt, også her gir Midtøsten sakene oss en unik inngang, Her er Ashton personlig engasjert. Vi snakker regelmessig sammen, og det gjør vi selvfølgelig fordi Norge har noe å bidra med. Jeg har lagt dette vårmøtet til Brussel, Ashton er møtets vertskap. En god kombinasjon. Og en kanal som er nyttig når det handler om Norge.

Jeg møter den israelske delegasjonen, også det gamle kjenninger, her har mange AHLC samlinger bygget tillit og god tone for diskusjon. Her er jeg norsk utenriksminister, men først og fremst leder av AHLC møtene og ansvarlig for at alle syn kommer frem og alle opplever at de blir hørt. Mitt team har møtt alle delegasjonene og gått gjennom status i de minste detaljer.

Jeg møter statsminister Fayad med delegasjon. For Fayad er møtet historsik. Uttalelsen fra møtet er å anse som det han kaller et “födselsbevis”, her er anerkjennelsen av at palestinerne har institusjonene til å drive staten.

Så gjelder det bare å bli enige om den endelige fredsavtalen slik at staten kan se dagen. En kanskje enda tøffere oppgave. Mer om det en annen dag.

Ashton inviterer alle delegasjonene til lunsj, jeg rekker et kort møte med Tony Blair, nå i rollen som Midtøsten utsending.

Så er det rett over i AHLC format i et av EU bygningens stor mötesaler. Jeg åpner, Ashton følger opp, deretter Fayad, ben Abba fra Israel, Tony Blair, og så på løpende bånd EU, FN, USA, Verdensbanken og IMF, og alle statene som deltar. Jeg har blikket festet på klokken, vi må i mål til 1800, og klarer det med fem minutters margin, Blair smiler og sier at et godt kjennetegn ved Norge er at vi blant få land som faktisk klarer å holde tiden! Møtet avsluttes ved at jeg leser min egen oppsummering, den er nøye formulert og konsultert med alle delegasjoner, så den blir stående som et slags felles referat.

Så møter vi pressen, Ashton, Fayad, Blair, bin Abba og jeg, før ambassadør Sletnes napper meg i ermet og tar meg til bilen og flyplassen der Berlin flyet venter. Først sovner jeg på minuttet etter at vi er i luften. Så skriver jeg AHLC av meg, mens jeg tenker at nå skal jeg møte et nytt team, NATO teamet, flinke folk der også, og to dagers utenriksministermøte i NATO med Libya, Afghanistan mm på dagsorden.

Møtes av Tyskland ambassadør Svedman, som jeg kjenner godt fra tiden han var min første utenriksråd, nå er han en innsiktsfull ambassdør i Berlin, jeg får den siste oppdateringen i bilen mot byen og nok et hotell.

Der, i lobbyen over kveldsmat, venter et nytt team, Steffen Kongstads NATO lag, vi går gjennom mötene torsdag og fredag, får det siste fra dagens møter om Libya på telefon fra Kai Eide som har deltatt der.

Tett program. Og et umulig program, om det ikke var for proffe UD folk; i mitt sekretariat, i UDs avdelinger og ikke minst ved ambassadene og delegasjonene.

Så i sengs til midnatt.