Så er FN-uka ved veis ende for meg, sitter på JFK-flyplassen og venter på flyet til London, et par timers vent og så til Oslo. Som ventet har det gått i ett, siste post var den tradisjonelle trans-atlantiske middagen som Hillary Clinton inviterer til, kolleger fra begge sider av Atlanterhavet til diskusjon om mange tema, Libya, NATO, forholdet til Russland.

Mens vi sitter her og venter kjenner vi at det har vært en uke med trykk, tett program i en by full av utrolig mye støy, i allefall i de bydelene vi traver opp og ned, mellom møter i FN og på hoteller i nærheten. New York har også sine fredeligere hjørner, men jeg har ikke vært innom dem. Akkurat nå lengter jeg til skogen!

Tar tid å fordøye inntrykkene: palestinernes sak kom til å bli det dominerende tema, som satt sitt preg på mange andre saker. Det er ofte slik at en sak setter stemningen for andre, her var det spenning på mange plan; president Abbas valg om å gå til Sikkerhetsrådet med søknad om FN medlemskap, spenningen innen hans egen leir, spenningen blant arabiske land, det israelske diplomatiet for å svekke palestinernes sak, spenning internt i EU som strever med å opptre samlet, spenningen rundt USAs svekkede posisjon og innflytelse.

Jeg har fulgt dette tett, fra giverlandsmøtet sist søndag som ble en positiv opplevelse, til løpende konsultasjoner med president Abbas og hans stab og med israelere, europeere og amerikanere, og kolleger fra den arabiske verden. De sistnevnte er preget av å stå midt oppe i sine egne omveltninger, midt i historien som ikke er skrevet ferdig.

Fredag taler Abbas. Denne uka vil ikke resultere i forhandlinger, ei heller i noen FN resolusjon om den palestinske staten. Kanskje er vi vet et veiskille. Det er ikke mulig i lengden å tviholde på status quo. Men det finnes en vei. I fredagens utgave av International Herald Tribune skriver tidligere statsminister i Israel, Olmert, om en visjon for fred som er noe ganske annet enn hva dagens israelske regjering åpner for. Vi får streve videre. Ideen med politikk må jo være å ikke gi opp håpet.

Det er nesten en klisjė å si at verdens maktforhold er i endring, men du ser det knapt tydeligere enn gjennom en uke som denne, hvilke ledere som opplever at de har medvind og opptur, til de som opplever det motsatte, at trender snur, du kan nesten se det på ganglaget der den ene og den andre statslederen eller ministeren passerer opp og ned korridorer med sine følger, noen ledere med titalls vakter og medarbeidere i kortesjen, til oss som hjelpes frem i FN-jungelen av den norske FN-delegasjonens utholdende og hjelpsomme medarbeidere som står på til de små timer. Til å bli glad og stolt over for en minister.

Nå gleder jeg meg til norsk helg. Mange inntrykk å fordøye. Timer til å sove. Familie, normalt liv for en stund.

Kom gjerne med kommentarer på Facebook